Du sitter på bussen på veg heim fra skolen en ettermiddag. Du er trøtt etter en slitsom dag på skolen, og du ønsker at det skal være stille rundt deg. Men så kommer to eldre damer på, og setter seg på setene rett bak deg. De er av den meget pratsomme sorten.
Bussen var for sen. Den skulle ha vært her for 5 minutter siden, men hadde fremdeles ikke kommet. Jeg ventet og ventet. Fulgte alle bilene som passerte med blikket, men fremdeles ingen buss å se. Føttene verket, og det ble verre og verre etter som tiden gikk. 10 minutter og endelig kom bussen. Jeg sprang inn, betalte med de småmyntene jeg hadde plukket opp fra lommen. Gikk sakte innover og lette etter en plass å sette rumpen på. Jeg stirret på folkene som satt der, det var ikke mange, kanskje fem seks stykker. Alle hadde festet blikket på meg. Jeg ble nesten litt skjelven. Jeg fant en plass ganske langt bak i bussen. Det var en gammel buss, setene var gamle og ødelagte. Det var støv og skitt overalt. Jeg skulle ikke særlig langt med bussen. 4 stopper faktisk. Jeg stirret ut vinduet, det støvete vinduet, stirret langs veien og på bilene og fuglene som passerte bussen. Bussen stoppet, dørene åpnet seg og inn kom to gamle damer. Jeg brydde meg ikke. De betalte som vanlige folk og gikk innover i bussen. De satte seg ned rett bak meg. Jeg fortsatte å stirre ut vinduet. De snakket mye, og høyere og høyere. Den ene til den andre, og den ene høyere enn den andre. Skulle tro det hadde en slags konkurranse om å snakke høyest. Jeg kjente jeg ble sliten, den lange skoledagen hadde gjort meg utslitt, og jeg ville bare hjem. Stemmene boret seg inn i hodet mitt. Lengre og lengre inn, og jeg fikk hodepine. Jeg klarte ikke mer, hvorfor av alle plasser i denne bussen, måtte de sette seg ned rett bak meg?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar